Sesongens siste…

Våkner opp av at jeg fryser. Det har så hvit begynt å lysne. Den kalde morgenluften trenger seg langt inn i margen. Egentlig vil jeg bare snu meg rundt å sove videre, men det er for vakkert til å gå glipp av. Morgendisen ligger tykk over sjøen. Alt virker utrolig dødt. Ikke en gang fuglene kvitrer.
Skulle ikke tro en av norges mest trafffikerte veier bare lå noen hundre meter bak skogen. En halv time senere titter solen forsiktig fram over tretoppene og man kan så vitt det er kjenne den begynner å varme. En fugl begynner kvitre og to ender svømmer rolig ut fra sivet. Disen blir tynnere og jeg kan skimte land på andre siden av sjøen. Egentlig burde man oftere være våken ved soloppgang, tenker jeg for meg selv mens jeg suger til meg inntrykkene. Jeg vurderer å kaste om stengene, men kommer fram til at de ligger fint der de er. To agn ved sivspissen og den siste litt lenger ut mot djupere vann. Ett nytt kast nå ville sikkert skremt det som var av liv i sjøen. Det er tur nummer ti til denne plassen i år. Mye fisk har det ikke blitt, men jeg vet de svømmer rundt der ute. De vet sikkert også at jeg sitter her, som så mange ganger før. Jeg blir litt småtrist over at det er sesongens siste tur til tjernet. Om bare noen få uker vil isen så smått begynne å lukke seg over vannet og fisken vil gå i en dvalelignende tilstand. Plutselig brytes stillheten av at den midterste nappalarmen reagerer -Pip – Pip.. Jeg hopper opp av sengen med hjertet i halsen. Fisk! Eller er det bare noe som svømte på sena. Før jeg rekker å tenke noe mer over det glir de to små pipene over til ett lang sammen hengende ul.

Jeg løfter stangen og kjenner noe tungt i andre enden. Sakte men sikkert trekkes meter for meter av snella. Jeg strammer bremsen noen hakk og setter mer press på fisken. Det er mye rusk å rask i sjøen så det gjelder å ikke gi fisken noen gratis muligheter. Snart er det klart for håving. Bare et par meterkorte rusninger igjen. Karpens nydelige skjellmønster skinner mot meg i morgenlyset i det den glir over håvkanten. Det er ingen kjempefisk, men 6 kg nydelig gyllen farge blir forsiktig lagt ned på avkrokningsmatten. Kroken tas ut av munnviken før ett par raske bilder fyres av med selvutløseren. Forsiktig løftes fisken tilbake i det kalde vannet. Munnen lukkes, åpnes og lukkes igjen i jevn takt. Musklene strammes før den med ett lite slag med halefinnen glider av sted ut mot dypet. Det har blitt lyst nå. Fuglene er våkne for å få med seg så mye som mulig av dagen før vinterkulden setter inn. Jeg pakker sammen med ett vemodig smil om munnen. Sesongens siste tur er slutt, men jeg kommer tilbake nesteår.

Posted in Ferskvann

Arkiv

  • 2018 (1)
  • 2017 (11)
  • 2016 (17)
  • 2015 (12)
  • 2014 (11)
  • 2013 (3)
  • 2010 (1)
  • 2009 (9)
  • 2008 (20)
  • 2007 (14)
  • 2006 (24)
  • 2005 (49)
  • 2004 (11)