Ulf Erik med flotte harr fra Hedmarken

Første helgen i september var det klart for harrfisketur med kompis   Geir. Geir har hytte på Renåfjellet, og denne skulle benyttes som  base for fiskehelgen. Vi kjørte fra Oslo fredag etter jobb. Da vi kom   et stykke nord i Hedmark møtte vi et ufyselig vær. Tåke,   styrtregn og beksvart asfalt preget det meste av en ganske utrivelig kjøretur.   Det lovet ikke bra for lørdagens fiske. Men etter en god natts søvn   våknet vi opp til det perfekte høstvær. Friskt kaldt, deilig   klar høstluft og solskinn er det jeg forbinder med fiske etter harr på   høsten. Når det i tillegg var tilnærmet vindstille, kan man   ikke ønske seg mer.

Gamle rykter om storharr   Etter en god frokost bestående av egg og bacon, satte vi oss i bilen og   kjørte avsted. Vi hadde peilet oss inn på en elv hvor Geir og faren   hans hadde fått noen riktig pene harr for om lag tjue år siden.   Det var visst snakk om harr på rundt kiloen. Håpet var at ting ikke   hadde forandret seg altfor mye på de siste tjue årene. I så   fall burde det være store muligheter. Et lite problem var at siden dette   var så lenge siden, og Geir ikke var store karen den gang, husket han   ikke eksakt hvor dette var. Men vi satset på at han skulle kjenne seg   igjen når vi nærmet oss området.

Vrien sik   Vi kjørte veien oppover langs elva. Elva så utrolig fin ut der   den svingte seg nedover dalsøkket. Den fløt rolig og var preget   av kritthvite sandbanker med spredte flekker av vegetasjon. Jeg greide ikke   å kjøre langs den veldig lenge, før jeg måtte stoppe   og kikke nærmere på den. Bilen ble parkert, og jeg gikk ned mot   elvebredden. Med sola i perfekt vinkel, og briller med polariserende glass,   hadde jeg veldig fint utsyn over elva. Plutselig så jeg en stor fisk stå   i strømmen. Det var en sik. En stor sik. Kanskje mellom en og halvannen   kilo. Jeg var ikke sein om å løpe tilbake til bilen og montere   matchstanga. Med stang og håv var jeg raskt tilbake. Siken hadde dessverre   forsvunnet. Jeg stod en stund og speidet, men kunne ikke se flere fisk. Så   ruslet jeg oppover elva, og i en bakevje så jeg flere sik som sirkulerte   sløvt rundt. Etter en halvtimes fiske ga jeg opp. Fisken var overhodet   ikke interessert i marken jeg serverte. Jeg forsøkte de fleste presentasjonsmåter,   men uten å trigge fisken til hugg. Alt var utrolig visuelt, jeg så   alle fiskene, men ingen interesse. Kanskje de heller konsentrerte seg om den   forestående gytingen.

harr1

Jeg gikk tilbake til bilen. Der satt Geir og halvsov. Geir hadde vært   igjennom en kneoperasjon kun få dager før turen, så han holdt   seg i bilen. Med bærbar DVD-spiller og diverse litteratur synes jeg han   var imponerende tålmodig.

Vi kjørte så videre på leiting etter storharrplassen. Vi   stoppet flere ganger ved elva, men vi fant ikke plassen hvor Geir hadde fått   stor harr. I tillegg var det svært lite aktivitet å se. Jeg så   ingen harr, ingen vak, ingenting. Et sted så jeg en mink som lå   på rygg i vannet. Når den oppdaget meg, dykket den og svømte   i stor fart nedover elva. Var det på grunn av minkens tilstedeværelse   harren var fraværende? Det nærmet seg etter hvert middagstider,   og vi bestemte oss for å reise tilbake til hytta. Vi snudde og kjørte   på andre siden av elva på tilbaketuren.

Fast fisk   Mens vi kjører ser jeg en lovende plass fra bilen. Jeg spør pent   Geir om å få stoppe og kikke, og ikke lenge etter jogger jeg ned   til elvebredden. Etter litt speiding får jeg øye på en pen   harr som står rolig i strømmen. Elvebredden er utrolig gjengrodd,   og tette trær henger utover elva. Det vil med andre ord bli vanskelig   å presentere agnet. Men jeg ble veldig optimistisk etter å ha sett   fisken, og løp tilbake til bilen og hentet fiskeutstyret. Da jeg var   tilbake ved elva, står harren der fortsatt. Jeg finner fram en liten mark,   og kaster den ut 3-4 meter ovenfor der fisken står. Jeg kunne se alt fisken   foretok seg. Når den oppdaget marken skjøt den fram og slurpa den   i seg. Et fascinerende syn. Så var det tid for å servere den mark   med krok i. Jeg fisket med en 13 fots matchstang (altfor lang i denne vegetasjonen),   hvor jeg hadde montert på en stickdupp. En og en halv meters fortom 0,18   sene under duppen, og 10’er krok. Kroken ble agnet, og til tross for overhengende   trær greide jeg å forsiktig vippet ut tackelet. Harren oppdaget   umiddelbart marken, og skjøt fram. Men søkket gjorde sitt til   at marken raskt sank i vannet, sånn at harren bommet på marken.   Jeg sveivet opp, og vippet tackelet ut på ny. Det samme gjentok seg. En   viss interesse fra harren, men marken ble ført utenfor rekkevidde av   søkke og strøm. Flere mislykkede forsøk fulgte. Etter litt   kastet jeg ut en mark uten krok i, for å se om fisken fortsatt var interessert.   Og det var den, den skjøt fram så fort den så marken, og   slurpet den i seg. Det jeg da gjorde var å fjerne splitthaglene fra fortommen,   og feste de helt oppe ved duppen, sånn at krokagnet fikk flyte fritt i   strømmen under stickduppen. Jeg var klar igjen, og vippet ut på   ny. Denne gangen gikk det meget bedre. Harren tok marken, og jeg gjorde et forsiktig   tilslag. Det var fast fisk. Etter en kort fight lå fisken i håven.   En vakker høstharr. Det var nok en hann, for ryggfinna var veldig bred   og stor, med et utrolig flott fargemønster. Fisken så større   ut enn jeg trodde, men allikevel dro den vekta til småpene 590 gram. Som   nevnt var fisken utrolig fin i fargene, så jeg tenkte å ta et bilde   av den, før jeg slapp den tilbake. Men så husket jeg at kameraet   lå igjen på hytta. Det var sikkert ikke harren lei seg for, for   den fikk raskt friheten tilbake.

Mens jeg holdt på med harren, la jeg merke til at andre fisker begynte   å vake. Elva var ganske bred, og halve elva var dekket av hvit sand. Djuprenna   gikk rett nedenfor beina mine, og det var naturlig nok her fisken stod. Jeg   angret umiddelbart på at jeg ikke hadde med vadere og fluestang. Det ville   vært perfekt å vade på sandbanken, og kaste flua innunder   de overhengende trærne, og la flua flyte nedover langs djuprenna. Men   dette var en meitetur, og metoden jeg på forhånd hadde lyst til   å prøve var longtrotting med mark.

Jeg kunne ikke se flere fisker, men jeg hadde altså hørt og sett   fisker som vaket både ovenfor og nedenfor der jeg stod. Jeg bestemte meg   for å prøve å trotte stickduppen nedover renna under trærne.   En liten mark ble satt på kroken, og jeg vippet ut på ny. Med hjelp   av strømmen seilte duppen nedover, med marken fritt hengende under. Av   og til holdt jeg igjen litt, sånn at marken skulle stige i vannlaget.   Og det var nettopp i en slik liten stopp neste fisk nappet. Duppen gikk under   ca. 15 meter nedenfor der jeg satt. Et lett tilslag, og det var fast fisk igjen.   Denne var større. Forsiktig fikk jeg den oppover strømmen. Siden   harren er relativt løs i munnen ville jeg ikke presse for hardt. Litt   etter lå harren i håven. Kroken løsnet greit, og jeg løftet   fisken over i en veiepose. Vekta viste 770 gram! ”Jess” tenkte jeg,   endelig en specimen harr. Fisken ble så dokumentert med kameraet på   mobilen, og satt tilbake.

harr3

Jeg hadde helt glemt Geir som satt i bilen. Vi skulle jo ned til hytta igjen   og spise middag. Men nå var det enda flere fisker som vake. Det var ikke   med lett hjerte jeg forlot plassen, og tuslet tilbake til bilen. På vei   til hytta sendte jeg melding til Jonatan, som jeg visste var på harrtur   mye lengre sør samme dag. Godt fornøyd sendte jeg følgende   melding: ”2 fine harr, største 770 gram”. Det gikk ikke lenge   før jeg fikk svar: ”Fikk en harr på 860! Ble jo nødt   til å svare på stramminga di, hehe”. Typisk Jonatan, tenkte   jeg. Jeg bestemte meg da for å reise tilbake etter middag.

Kilosharr25 meter går duppen   under. Jeg gjør tilslag, og merker at det er fast fisk. Men denne seks meter fra beina mine våkner harren. Den   ruser av gårde nedover. Nesten så jeg tror at ei gjedde har tatt   småharren. Men det er en stor harr jeg har på kroken. Den vil definitivt   ikke i håven. Jeg presser fisken ganske hardt, og harren svarer med å   velte seg i overflaten. Denne fisken må jeg ikke miste, tenker jeg. Etter   noen spennende minutter lykkes jeg med å dra den over håvkanten.

harr4Denne er diger! En utrolig pen harr. Jeg er spent når posen med fisken   hektes på vekta. Vekta viser 1050 gram! Det er ny pers, og første   gang jeg er over den magiske kilosgrensa på harr. Lengden på fisken   er 50 cm. En utrolig deilig følelse. Selv om vi aldri fant godplassen   fra tjue år tilbake, var det det altså noe i disse ryktene om stor   harr fra gamle dager. Selv om jeg er mer enn fornøyd med fisket, gjør   jeg et par flyt til med duppen. Men det blir med den ene store harren. Fornøyd   og lett til sinns avslutter jeg fisket, og rusler tilbake til bilen. I bilen   sender jeg ny melding til Jontatan. ”Harr 1050 gram! Slår du den?”.    Får raskt svar hvor han gratulerer meg med fangsten, og legger til at   han mistet en stor harr ved håven. Tydeligvis en bra harrdag! Og når   NRK radiosporten melder at Norge har slått Slovenia i VM kvalik, er dagen   fullkommen.

Fiskehilsen fra   Ulf Erik Forsbakk

Posted in Ferskvann

Arkiv

  • 2018 (1)
  • 2017 (11)
  • 2016 (17)
  • 2015 (12)
  • 2014 (11)
  • 2013 (3)
  • 2010 (1)
  • 2009 (9)
  • 2008 (20)
  • 2007 (14)
  • 2006 (24)
  • 2005 (49)
  • 2004 (11)